![]() |
|||||||
![]()
|
HistorieKarljohansvern, opprinnelig Horten Værft, ble etablert i 1819, få år etter unionsinngåelsen med Sverige. Utviklingen av anlegget utover på 1800-tallet har stor militærhistorisk interesse i Norge.
Etter at unionen med «den gamle fienden» var inngått, gikk den generelle militære aktiviteten sterkt tilbake med nedbygging av flere anlegg. Verftet og marinestasjonen i Horten utgjør imidlertid et unntak. Uenigheten omkring omfanget av festningsverkene og anlegget på Karljohansvern pågikk imidlertid under hele 1800-tallet.
Gjennom årene måtte marinebasen tåle flere tilbakeslag. Rundt 1840, da byggevirksomheten endelig var kommet i gang for alvor, var en større budsjettoverskridelse nær ved å føre til Norges første riksrettssak. Byggevirksomheten ble igjen stående nesten stille, men tok seg opp
igjen mot slutten av tiåret. Citadellet, det første festningsverket som skulle beskytte hovedverftet, ble ferdigstilt i 1852. Samme år ble Norske Løve påbegynt. I 1860, året etter at fortet sto fullført, ble anleggets militære og strategiske betydning karakterisert som «utidsmessig». Det installerte skytset var for dårlig og nye motordrevne krigsskip kunne manøvrere seg raskt forbi utenfor på Oslofjorden. Planene om å bygge en stor befestet garnisonsby var skrinlagt alt før 1850. Verftet, skolevirksomheten
og aktiviteten på anlegget fortsatte imidlertid for fullt. Boligbyggingen fortsatte nå på utsiden av etablissementet og la grunnlaget for det som senere ble Horten by. I 1870 ble Marinens Torpedovesen
etablert med hovedsete på Bromsjordet.
Under unionsstriden fikk Karljohansvern igjen en viktig posisjon med stor aktivitet idet Skagerrakseskadren som skulle forsvare Oslofjorden sør for Drøbaksundet hadde sin base her. Havneforholdene som var gode nok til verftsvirksomhet, var imidlertid dårlige fra et forsvarsmessig synspunkt. Det var derfor gjentatte diskusjoner angående flytting av verftet. En alternativ krigshavn (Melsomvik), senere også ubåthavn (Teie) ble derfor pekt ut. I årene etter unionsoppløsningen og under første verdenskrig ble Karljohansvern et senter for produksjon og utvikling av ammunisjon, miner og torpedoer. Verftet produserte stadig nye og mer moderne skip. I tillegg kom Flyfabrikken på Møringa som innledet sin virksomhet alt i 1913. Fabrikken utviklet seg til en stor bedrift med en rekke militært og sivilt ansatte. Den teknologiske virksomheten ved skipsverftet og flyfabrikken knyttet Karljohansvern – mer enn noe annet av de nasjonale festningsverkene – til den sivile verden.
Ved overgangen til det 21. århundre gikk Karljohansvern inn i en ny fase. Verftet var allerede solgt og flyfabrikken nedlagt, men nå ble den aktive forsvarsdelen «krympet» og trukket tilbake til avgrensede deler av anlegget på Verftet, Møringa, Vealøs og på øyene utenfor. Sivil bruk og aktivitet er i ferd med å sette et stadig større preg på det tidligere militæretablissementet. Vedlagte filer: |
|
|||||